Hei og hå

Nå er det søren klype meg fredag igjen, og jeg har vært i England i tre måneder og én uke. Tida flyr, sa kjerringa og beit seg i tåa. Men joking aside - nå har jeg faktisk bare 6 måneder og tre uker igjen her, det er jo faktisk nærmest ingenting. Jeg har i hvert fall endelig skaffet meg engelsk nummer da (foreløpig deler Ingeborg og jeg en "studentmobil" mellom oss), men det nummeret husker jeg ikke nå så dere får få det en annen gang. Ingeborg har forresten endelig fått et kallenavn - hun går nå under navnet "Borg", gjerne etterfulgt av "resistance is futile" (ikke spør, det er visst en Star Trek-referanse).

Nå har det endelig begynt å skje saker og ting på den sosiale fronten, Borg og jeg skal for eksempel i gebursdagsselskap i morgen. Det blir forhåpentligvis fint, selv om vi ikke egentlig kjenner hun som har bursdag (men jeg mener, når ble det viktig?). Vi skal også i vertsbrors bursdagsfest i morgen sammen med et tyvetalls 4-åringer, og mellom de to bursdagene skal vi få med oss vertssøster i en oppsetning av Fame.

Etter skolen i dag skal vi til byen i en times tid før jeg skal på jitsu. Jeg må visst steppe opp treningen siden jeg skal gradere enten neste eller neste-neste-neste helg og i grunnen ikke har lært noe av det jeg skal kunne ennå. Pluss at jeg må "kondisjonere" armene mine til å tåle slag - for tiden går jeg rundt med et blåmerke langs hele venstre side av den ene underarmen min etter å ha prøvd å forsvare meg selv. Vel, på den positive siden unngikk jeg i alle fall såvidt å bli knivstukket (ja, vi trener med kniver, og nei mamma, de er ikke ekte). Jeg tror forresten også at den ene skulderen min er såvidt ute av ledd, samt at jeg har verdens største og guleste blåmerke på hoften og et ødelagt kne. Happy days! Forresten så må jeg få tatt opp Mr. Colman (head of year 12) en gang han snakker i assembly, han er en helt fantastisk gæren waliser. Det blir seriøst ikke bedre!

Snxxx

Det brenn!

Akkurat nå måtte vi ut på brannøvelse, og jeg må bare nevne det fordi det var helt sinnsykt kaldt. Da mener jeg sånn skikkelig, skikkelig kaldt og surt og ekkelt som bare engelsk vær kan være. Jeg har forresten en følelse av at den brannøvelsen kanskje ikke var helt planlagt, ettersom vinden førte med seg en mistenkelig dunst av parafin. Uansett så er jeg bare glad for at ikke pcen min brant opp.

Siden sist har jeg a) vært på trening på Nottingham University, b) deltatt på Pudsey day på skolen, c) dratt til sentrum med Ingeborg, og d) trent på treningssenter for første gang på sikkert et år. Så here it goes:

a) Nottingham University er fint og enormt. Nedturen med universiteter i Norge er at de forskjellige 'avdelingene' som oftest ikke er samlet på ett sted, samt at de ikke har campusområder (i alle fall ikke sånn som de har her). Her er universitetene som små byer som du egentlig aldri trenger å bevege deg utenfor siden de i grunnen har alt. Så vet dere det.

b) På fredag var det Pudsey day på skolen, og jeg må si at jeg syns vi skal innføre den tradisjonen i Norge også. Nå lurer dere kanskje på hva Pudsey day er, og da kan jeg fortelle dere at det er en dag dedikert til BBCs Children In Need-aksjon. Pudsey er aksjonens maskot og er så klart en gul bamse. Derfor hadde alle elever under sixth-form level (vgs-nivå) en non-uniform day, og vi i sixth form fikk være med og kle oss ut. Det skulle helst være i pyjamas (helst også med en medbrakt bamse), så Ingeborg og jeg kjørte full pyjamas. Det var i grunnen veldig fint, fordi vi for en gangs skyld kom oss avgårde i tide, og fordi det var veldig varmt og fint - dere har kanskje fått med dere at det mildt sagt er drittvær i England for tiden. Uansett - aksjonen fikk i alle fall inn £20,309,747 (203 millioner kroner). Litt mer enn tv-aksjonen i Norge kan skryte av, hehe. Dessuten var det faktisk et ganske underholdende program. Eh ja, moving on.

(Tusen millioner takk, søte Rikke!)

c) På laurdag dro Ingeborg og jeg inn til town, mest bare for å komme oss ut litt. Nå er Ingeborg eier av en jakke dronning Sonja ville vært grønn av misunnelse over, og Ingeborg og jeg kan være stripete tvillinger. I følge vertsfar holder vi forøvrig på med på å bli til én person, og jeg er sikker på at vi kommer til å avslutte hverandres setninger i løpet av maks de neste to månedene. Edit: vi begynte å avslutte hverandres setninger mindre enn fem timer etter at jeg skrev dette. SKUMMELT.

d) I går, altså søndag, dro vertsfar, Gary fra jitsu, Ingeborg og jeg til Virgin Gym som er et fancypantsy, kjempestort og nytt treningssenter som også har svømmehall, kurbad, sauna, starbucks osv osv. Hadde bare lyst til å nevne det, siden medlemsskap koster £32 (under 320 kr) per måned, og på Nesodden må man betale rundt 500 kr for det minste og trøtteste treningssenteret noensinne.

Nå striregner det forresten. Noen ganger lurer jeg veldig på hvorfor jeg valgte England. Jeg tror den amerikanske utvekslingsstudenten her føler det samme, ettersom hun to dager på rad i forrige uke kom marsjerende inn til tutor group og bokstavelig talt slengte tingene sine ned på bordet med et bittert ansiktsuttrykk. Og ja, det var faktisk fordi hun var drittlei det engelske været. Kanskje det bare er meg, men jeg ser en aldri så liten komedieverdi i det...

Sneiks!

Jolly good!

Da er jeg tilbake på skolebenken igjen etter en lettere turbulent helg. Opptur at jeg fikk brev av mamma da! Nu vel. En av de absolutte perk'ene med at vertsfar er politi, er at Ingeborg og jeg får være med på riot training. Det innebar at vi en gang i forrige uke rustet oss for surt høstvær og trasket bort til politihovedkvarteret. Etter å ha blitt briefet litt braket det løs, og det vil være en underdrivelse å si at det gikk vilt for seg. Jeg mener, det er ikke hver dag vi får muligheten til å kaste ting på og erte opp politiet! Det hører med at de fikk jage oss etterpå da.







Etter skoleskoleskoleskole dro vi nå i helgen til et sted som heter Telford fordi jitsuklubben skulle delta i det nasjonal mesterskapet (for voksne denne gangen altså, så jeg deltok ikke. Det var i og for seg greit at ikke vertsfar gjennomførte planen sin om å tukle litt med fødselsdatoen min så jeg kunne være med å konkurrere). I Telford var det i fint - i alle fall det vi så av innsiden av treningshallen, hotellet og shoppingsenteret.



Lørdag kveld var det utkledningsfest for jitsupeoples, så siden temaet var komedier hadde Ingeborg, vertsmor og jeg gått til anskaffelse av noen flotte (host, host) brudepikekjoler for å være 27 Dresses. Jeg følte meg dessverre litt ukreativ da et par stykker ankom i grønn Borat-mankini og en hel gjeng troppet opp som Monty Python and the Holy Grail. I løpet av kvelden tråkket jeg kanskje på Ingeborgs ankel med høyhælte sko.



Søndag så vi bare på konkurransen, og jeg må innrømme at jeg er veldig fascinert av de høyere gradene. Dessuten er mitt julegaveønske nummer én nå en jitsugenser med slagordet "your pain, my pleasure". Jeg merker at jeg skriver veldig mye om jitsu. Blir nesten litt sliten av det selv. Jitsujitsujitsujitsu! Sånn. Nå er det forhåpentligvis ute av systemet for en stund.





Forresten så har jeg endelig fått skaffet litt tack-it, så nå har vi pyntet litt opp på rommet vårt! Legg merke til klokken - den bjeffer hver time...





Til slutt må jeg bare beklage på det dypeste at jeg nok ganske så offisielt er verdenst mest elendige blogger. Til mitt forsvar er det ikke så lett når jeg må bruke ordbok for å skrive på norsk!

Detteskullejegegentligpublisertforenukeellertresidensorry!

Det er i grunnen ganske fint med små lillebrødre, her om dagen hindret han meg fra å falle for fristelsen av å ta meg en bit sjokolade. Det var ikke vanskeligere enn at han skrek til meg fra doen da jeg var på vei inn på rommet mitt, for så å proklamere at han var opptatt med nr. 2. Det er fint når Ingeborg og jeg er alene hjemme og passer barna. Han ville helst at Ingeborg skulle tørke da. Noe som minner meg på at jeg burde gå til anskaffelse av et kamera.

Men over til noe annet - half term break er done and defeated. Uheldigvis var jeg mer eller mindre småsyk nesten hele ferien, men jeg fikk da i alle fall gjort litt. Milton Keynes-senteret med Ingeborg igjen, hvor vi forøvrig traff på Marthe som også er utvekslingsstudent med Aspect/Speak, så det var hyggelig.




Ellers var det bare chillern fram til forrige helg. Etter å ha vært alene et par dager (siden Ingeborg forlot meg til fordel for Norge for noen dager) dro familien og jeg på lørdagen til the National Atemi Junior Championship eller noe sånt (nasjonalt juniormesterskap i jitsu i alle fall), og vet dere hva? Jeg er nå noe som høres omtrent sånn ut: "National Junior Atemi Champion 2009". Dvs at jeg er engelsk mester i min klasse, og i følge vertsfar det beste gule beltet i England. Det føles i og for seg ganske greit. Men nok om jitsu og over til jitsu. Det er visst nemlig viktig å trene mye når man driver med jitsu. Who would have thought? Uansett, i den anledning dro i alle fall vertsfar og jeg til Tunbridge Wells i Kent for henholdsvis å instruere og delta på et regionalt kurs. I den anledning tilbrakte vi litt tid med en av vertsfars venner, som er helt klin kykkelikokkos og som har et språk som gir ham parental guidance, 18-årsgrense og sensur. Uttrykk som ville gitt deg en på trynet alle andre steder enn i Øst-London, bruker han for å uttrykke affeksjon, og en normal setning for ham høres omtrent ut som "f**king who f**king what f**king this f**king that f**k". Men for all del, nice chap!

MEN, den ultimate oppturen i høstferien var var helt klart at Ingeborg hadde med seg, leverpostei på gul boks, makrell i tomat, brunost, risengrynsgrøt, toro tomatsuppe, sjokolade, smash og IFA fra Norge! KONGE!

Over og ut.

It's a fairytaaaaaaale

"Løp!!! Bare løp!" skrek mamma, mens politiet stormet mot henne fordi hun gunnet ned alle badboysa med finlandshetter og maskingevær. Vi hadde akkurat kommet oss downtown etter å ha løpt rundt i en liten kombinert bygd/storby i en gudsforlatt åsside langt oppe i gokk hvor alle husene ble sprengt som del av et terrorangrep (folk ble også stuet sammen inne i en trappeoppgang i en blokk som egentlig var en jungel, men vi lurte oss vekk derfra). Etter dette skulle jeg på en helt vanlig korøvelse som av en eller annen grunn var blitt lagt til et sted som var en blanding av Sverige/Son, men siden jeg ikke kunne komme meg dit for egen maskin samme dag, måtte jeg ta inn på hotel dagen før. Der møtte jeg Guro, Kristin og Camilla, samt moren og broren til Frida (Frida hadde en liten gjesterolle hun også). Guro, jeg, og moren og broren til Frida skulle dele rom, men siden Rikke jobbet der ordnet hun det sånn at vi ble fordelt på to rom i tilfelle noe skulle skje (for å forhindre at forhåpentligvis ikke alle fire døde). Guro og jeg ble stuet inn i et rom med to fremmede mennesker, men da jeg kom inn på rommet la jeg merke til at det ikke bare var oss fire der inne. Jeg fulgte en liten gang innover i rommet, og da jeg endte opp i et tredje soverom møtte jeg godeste Daniel Craig, min bestevenn. Det at vi ikke hadde møtt hverandre før var bare en uanselig detalj. Han hadde en kort tyrenakke og ikke så lyseblå øyne som i filmen, noe han forklarte meg kom av at han så klart brukte linser i filmene. Etter en halvtimes tid hørte jeg skritt bak meg, og før jeg rakk å snu meg rundt dumpet Alexander Rybak ned på sengen han delte med Daniel Craig. Blant annet fordi han hadde skjegg, kjente jeg ham ikke igjen før en av småjentene det krydde av på hotellet hylte og svimte av ved synet av ham. Det var i for seg merkelig at det tok såpass lang tid før jeg gjenkjente ham, siden vi også var bestevenner. Videre skulle vi komme oss til den hersens korøvelsen, men første skulle Guro, Camilla og jeg spise lunsj. Vi troppet opp utenfor matsalen, men kom ikke inn selv om vi fulgte reglementet og vasket hendene våre med de små, fargerike og dyreformede såpene som lå i skapene under vasken. Matsalen var nok dessverre full, på tross av at den var fem ganger så stor som hele hotellet til sammen. I alle fall bestemte Guro og Camilla at vi skulle spise pizza i stedet, så vi kjørte av gårde. Hyggelig at ingen av dere svarte da jeg spurte om dere kunne legge ut for meg siden jeg hadde glemt pengene mine, forresten. Etter mye om og men kom vi fram til fornøyelsesparken vi var i på korpsturen til Østerrike/Ungarn - så våknet jeg fra den ørtende feberdrømmen de siste to ukene. Sett for mye på film i det siste, Ida?