26. oktober 2009

It's a fairytaaaaaaale

"Løp!!! Bare løp!" skrek mamma, mens politiet stormet mot henne fordi hun gunnet ned alle badboysa med finlandshetter og maskingevær. Vi hadde akkurat kommet oss downtown etter å ha løpt rundt i en liten kombinert bygd/storby i en gudsforlatt åsside langt oppe i gokk hvor alle husene ble sprengt som del av et terrorangrep (folk ble også stuet sammen inne i en trappeoppgang i en blokk som egentlig var en jungel, men vi lurte oss vekk derfra). Etter dette skulle jeg på en helt vanlig korøvelse som av en eller annen grunn var blitt lagt til et sted som var en blanding av Sverige/Son, men siden jeg ikke kunne komme meg dit for egen maskin samme dag, måtte jeg ta inn på hotel dagen før. Der møtte jeg Guro, Kristin og Camilla, samt moren og broren til Frida (Frida hadde en liten gjesterolle hun også). Guro, jeg, og moren og broren til Frida skulle dele rom, men siden Rikke jobbet der ordnet hun det sånn at vi ble fordelt på to rom i tilfelle noe skulle skje (for å forhindre at forhåpentligvis ikke alle fire døde). Guro og jeg ble stuet inn i et rom med to fremmede mennesker, men da jeg kom inn på rommet la jeg merke til at det ikke bare var oss fire der inne. Jeg fulgte en liten gang innover i rommet, og da jeg endte opp i et tredje soverom møtte jeg godeste Daniel Craig, min bestevenn. Det at vi ikke hadde møtt hverandre før var bare en uanselig detalj. Han hadde en kort tyrenakke og ikke så lyseblå øyne som i filmen, noe han forklarte meg kom av at han så klart brukte linser i filmene. Etter en halvtimes tid hørte jeg skritt bak meg, og før jeg rakk å snu meg rundt dumpet Alexander Rybak ned på sengen han delte med Daniel Craig. Blant annet fordi han hadde skjegg, kjente jeg ham ikke igjen før en av småjentene det krydde av på hotellet hylte og svimte av ved synet av ham. Det var i for seg merkelig at det tok såpass lang tid før jeg gjenkjente ham, siden vi også var bestevenner. Videre skulle vi komme oss til den hersens korøvelsen, men første skulle Guro, Camilla og jeg spise lunsj. Vi troppet opp utenfor matsalen, men kom ikke inn selv om vi fulgte reglementet og vasket hendene våre med de små, fargerike og dyreformede såpene som lå i skapene under vasken. Matsalen var nok dessverre full, på tross av at den var fem ganger så stor som hele hotellet til sammen. I alle fall bestemte Guro og Camilla at vi skulle spise pizza i stedet, så vi kjørte av gårde. Hyggelig at ingen av dere svarte da jeg spurte om dere kunne legge ut for meg siden jeg hadde glemt pengene mine, forresten. Etter mye om og men kom vi fram til fornøyelsesparken vi var i på korpsturen til Østerrike/Ungarn - så våknet jeg fra den ørtende feberdrømmen de siste to ukene. Sett for mye på film i det siste, Ida?

24. oktober 2009

Hei og hå og half term

Husker dere jeg skrev at jeg skulle tilbake på skolen på det som var i morgen på onsdag (det vil si torsdag for dere som ikke skjønte det)? Og, jeg skrev anskje ikke det, men poenget her er i hvert fall at det var det som var planen. Jeg kan meddele at sånn ble det i alle fall ikke. Jeg møtte opp på skolen til vanlig tid 08:45 torsdag morgen, men allerede i løpet av spaserturen til skolen hadde jeg kommet frem til at det ikke fungerte å lære noe som helst med tørrhoste, sår hals og et hode som var på nippet til å eksplodere. Allikevel tenkte jeg at jeg skulle prøve (mest fordi vertsfar hadde sagt at vi måtte tilbake på skolen), men i andre time fikk jeg beskjed av læreren min om å gå hjem med en gang og ikke komme tilbake før etter half term. Så så enkelt var det. Nå er det mandag og første dag i half term, og jeg sitter fremdeles inne. Greia er at jeg føler meg mer eller mindre ok når jeg er hjemme og bare gjør småting som å tasse rundt i huset, leke med barna eller vaske opp (jeg er godt på vei til å bli hjemmeværende sminkeløs husmor med matchende joggedress - her om dagen gikk jeg ut i hagen med crocs, true story), men med en gang andre folk enn familien blir involvert er det som om kroppen får en allergisk reaksjon. Å høre på flere enn to stykker som snakker på en gang gir meg hodepine for eksempel. Derfor har jeg i alle fall bestemt meg for å sitte inne hele ferien og gjøre leksene som lærerne så generøst delte ut med formål å forhindre alt sosialt liv i half term. Eller kanskje jeg heller skal se på en film (som jeg har gjort de siste tre dagene). I går så jeg for eksempel på Taken - alt virker lame i forhold. Livet er spennende, dere.

20. oktober 2009

Hosthooostbløøøørrhhh

Jeg har rett og slett vært en elendig blogger de siste tre (er det tre?) ukene, generelt egentlig helt siden jeg kom hit (åtte innlegg på to måneder er rett og slett for dårlig). For å si det på godt engelsk: I just couldn't be bothered with updating. Fordi jeg ikke har skrevet på lenge får jeg angst for å skrive et nytt innlegg siden det er så mye som har skjedd siden sist, men jeg prøver så klart så godt jeg kan, bare for deres skyld. Høhø.


Uansett. Siden siste har jeg og Ingeborg vært et par ganger på shoppinsenteret i Milton Keyens (1 time unna med buss), og vi har gått en liten tur i skogen/parken/golfbanen i nærheten. Veldig fint. Nå greier jeg ikke å konsentrere meg om å skrive siden jeg kom på at jeg har et blåmerke på leppa. Har dere noen gang hatt et blåmerke på leppa? Det er sykt plagsomt. Man skal ikke ha blåmerke på leppa, jeg mener... Det er naturstridig. Jeg skylder på jitsu. Anyhow. Jeg har opplevd et personlig gjennombrudd allerede - jeg har aldri vært spesielt begeistret for småbarn, men vertsbror er så nusselig at jeg helt frivillig passer på ham når som helst!




Den siste uken har det vært sykehus her - influensa, forkjølelse og så svartedauen som alt tydet på at Ingeborg hadde (pianoet ga ressonans hver gang hun hostet, true story).

Fredag var jeg frisk nok til å trene (det vil si, jeg hadde ikke noe valg siden vertsfar hadde bestemt at jeg skulle gradere denne helgen), og etter trening dro noen av oss ut for en curry. Lørdag var jeg for første gang ute med noen andre enn familien og Ingeborg (småtrist, jeg vet det). Jeg var med to karer fra jitsu på hobbycraft, for så å spise lunsj og få gratis soyamelk, og i bilen passet de på at jeg ble godt kjent med engelske banneord. Fin dag. Dessverre skulle jeg nok ikke vært så aktiv i helgen, ettersom jeg nå har vært hjemme fra skolen så langt denne uken.

Søndag var gjennomførte jeg min første gradering - det tok FEM timer tilsammen, men jeg er nå innehaver av et gult belte andre grad (det går fra normalt gult belte til grad tre, to og en, så oransj grad en og to, grønt, blått, lilla, brunt og sort). Målet i følge vertsfar er at jeg skal gradere ved hver eneste gradering, og så skal han kidnappe meg når jeg egentlig skal hjem til Norge igjen så jeg kan gradere til lilla belte og starte min egen klubb i Norge, og så kan han komme over og være instruktør. Jeg sa så klart ja (fordi jeg basically ikke hadde noe valg).Vertsfar er i tillegg veldig glad i å snakke om alt mulig som kan føre til pinlig stemning bare sånn for å plage oss, og det beste han vet er å gjøre det når vi har besøk. Med en gang han aner et hint av rødt i ansiktene våre kjører han på til vi enten bokstavelig talt ligger på gulvet og ler til vi får åndenød eller til vi greier å slå tilbake igjen (noe det ikke ser ut til at kommer til å skje med det første). Han mener at vi kommer til å være forberedt for alle mulige situasjoner etter å ha bodd med ham i et år.

Sneiks!
 
Blogglisten