Hade.

Seriøst, fyyyyyy! Mesteren har gjort det IGJEN - må ctrl+c brenne. Jeg skjønner ikke at jeg gidder å rekonstruere engang. Uansett... Har sagt hadet til flere av mine beste venner nå, og jeg har offisielt hull i sjelen. Om jeg har en, akkurat det punktet er litt usikkert. Anyroad, greia er at jeg ikke skjønner at det er fo cerial før etter at hadeseansen er vel gjennomført. Det vil si at jeg begynner å tute ti minutter etterpå, og så sitter jeg der og ser ut som en dust.

Ellers... da jeg satt på båten på vei inn til byen i dag, slo det meg at det var siste gang på ett år at jeg dro til byen. Satte på litt emomusikk, og VIPS! satt jeg alene og grein på Nesoddbåten. Det var seriøst nummeret før jeg trakk opp barberbladet. Da jeg satt på trikkeholdeplassen litt senere, slo det meg at det var siste gang jeg tok trikken på ett år (selv om jeg egentlig aldri tar trikken), og i et forsøk på å le høyt av meg selv som satt der og sippet endte hele greia med at jeg satt der og så lettere forpint ut. Når folk begynte å holde avstand prøvde jeg å skjerpe meg, men da jeg ble sentimental av å gå nedover tollbugata (for aller første gang) ga jeg helt opp å prøve engang. På brygga på vei hjem traff jeg på Rikke for siste gang (trodde jeg), og dermed ble det også offentlig væskeutskylling på bussen hjem også (da var det flaks at jeg sto forrest i en fullstappet buss).

Sånn for å illustrere hvorfor jeg ikke er helt ferdigpakket ennå, kan jeg dele en koselig liten historie med dere. Altså, da jeg begynte pakkingen tenkte jeg at jeg kunne legge alle klær og sko i én bag, for så å veie den. Da nåla pekte på 42 trodde jeg seriøst at jeg skulle dø. Desperat flyttet jeg halvparten over i den andre kofferten, bare for å finne ut at begge koffertene nå veide over 30 kg. Jeg skjønte at jeg måtte stille hardt mot hardt, og kastet ut plagg etter plagg med øynene sammenknepet så jeg ikke skulle finne på å havne i fosterstilling mens jeg klamret meg til klesplaggene i et desperat forsøk på å beholde dem. Etter en evighet med torturen stakk mamma hodet innom bare for å bekrefte at pakkeplanene mine var komplett texas, før hun kikket på vekta og insinuerte noe om at det var en mulighet for at jeg kanskje hadde sett på feil målesystem. ÅJA. Jeg visste jo så klart ikke at det var to målesystemer? Det ene måtte jo være kg og det andre millimeter. Nei? Desiliter? NEIDA, det viste seg at jeg hadde målt alt i engelsk målesystem. 42 STONES... Åja, TRETTEN kg.

Godt å ha et par polske vaskehjelper med på laget!

Neida så. Nå er det bare 4 timer til avreise! Can you feel it?

LOLLL

Nå hadde jeg skrevet det lengste innlegget NOENSINNE, men ctrl+c pluss ctrl+c = det første ctrl+c er BORTEVEKK. Jeg HATER teknologi. Anyhooo, jeg skal prøve å oppsummere selv om jeg nesten ble så sint at hele pcen rister.

I alle fall. Det har skjedd mer den siste uka enn hele resten av året, for eksempel: macho som jeg er tok jeg i forrige uke på meg oppgaven å ro ut på fjorden for redde pappa som var stuck siden det var blitt lavvann siden han dro ut med båten.


Ellers... Her om dagen var jeg på goodbyemiddag for Astrid, hvor en amerikansk utvekslingsstudent også var med. Det hele toppet seg da vi snakket på norsk om at hun ikke skjønte noenting stakar, men det viste seg at hun faktisk skjønte litt likevel, samt da jeg spurte om hun hadde traktor hjemme.


Jo, også TIDENES irritasjonsmoment! Jeg skulle ta bussen mot brygga, og var for en gangs skyld ute i god tid (dvs over et halvt minutt før bussen skulle komme). Etter over ti minutter med venting kjører bussen GLATT forbi, mens jævlene (ja) som ligger stablet oppå hverandre inne på bussen vinker og gliser. Det, samt utsikten å vente én time på neste buss fikk det til å svartne for meg, og det var like før jeg ringte busselskapet for å kjefte. Flaks for dem at jeg ikke hadde nummeret og av generelt prinisipp er mot nummertjenester. Det hele endte i alle fall med at jeg og to randoms med fillete klær og tusj i hele trynet haiket, og jeg måtte ringe mamma for å fortelle hvor uetisk det hele var - tenk om jeg holdt på å dø og måtte på sykehuset! UHØRT. Merkelig nok tok det over en halvtime før vi fikk haik, på tross av at vi sto strippende i veikanten og viftet med en femtilapp. True story.

Jo, og i går fikk jeg microsoft office i bytte mot 1500 kr. Det fantastiske er at jeg nå kan installere programmene på tre pcer! HALLELUJA. Det er også verdt å nevne at jeg knakk hele cd-boksen fordi det var forklart så dårlig at man måtte fjerne teipen som holdt boksen sammen før man prøvde å åpne den.

Skyt meg for å være seriøs

Bloggen min skulle i utgangspunktet først og fremst handle om utvekslingsåret mitt i England, men har utviklet seg i en litt annen retning. Det har i det hele tatt blitt veldig lite om utvekslingen, og i og med at jeg vet det er andre som skal på utveksling som følger med på bloggen min, føler jeg at jeg for å ta igjen det tapte skal skrive ned tankene som surrer rundt i hodet mitt for tiden.

I dag er det bare nitten dager til jeg setter meg på flyet til England. Jeg har altså atten dager på å få gjort alle de siste forberedelsene og å pakke hele livet mitt ned i 2x20 kg. Det verste er at jeg bare har atten dager igjen å tilbringe med de jeg skulle ønske jeg ikke måtte dra fra. For et par uker siden var det eneste jeg greide å tenke på at jeg gledet meg helt sinnsykt til å dra. I løpet av de ukene har kjente sakte, men sikkert, begynt å forlate Nesodden til fordel for det store utland, i tillegg har det skjedd mye. Alt sammen gir meg angst, og det eneste jeg greier å tenke på når jeg får tid til å være alene med tankene mine er hvorfor i helvete jeg i det hele tatt søkte om å dra på utveksling. Jeg tenker på alt som kan skje her hjemme som ikke jeg kan ta del i eller styre på noen måte og hvor vanskelig det kommer til å bli. Jeg prøver å være så sosial som mulig før jeg drar, problemet er bare at jo mer sosial jeg er, jo fortere går tiden. Jo mer jeg er sammen med vennene mine, jo verre kommer det til å bli å dra fra dem. Jeg føler at i stedet for å være sosial kunne jeg like godt skutt meg selv i foten. Egentlig har jeg mest lyst til å bare være emo på rommet mitt for å få tiden til å gå så sakte som mulig - for dra, det skal jeg. Kanskje ikke fordi jeg vil, akkurat nå, men fordi jeg forhåpentligvis ikke kommer til å angre på valget mitt om et år.

Nei...

...jeg er ikke så veldig lei meg for å ha hatt pause på ubestemt tid med dere, men nå har det seg likevel sånn at jeg føler et visst ansvar. Åpenbaringen kom i kveld etter at fetteren min på seks prøvde å drepe meg med kroketballer, og jeg i tillegg måtte rydde opp hele jævelskapet etterpå. Jada, han ser uskyldig ut.

(Foto//Ingrid Holm)

For dere som lurer på Hellasturen, kan jeg oppsummere den kort:

Sneiks!