Kjapp oppdatering

Hei alle!

Tenkte jeg skulle gi dere en kjapp oppdatering ettersom jeg sitter på pcen og kjeder meg (for første gang på 6 måneder!).

I går var altså mor, far, søster og bestemor på besøk fra gamlelandet. Med seg hadde de gaver i form av et godt utvalg norsk sjokolade, leverpostei og brunost. Norvegiaen og kaviaren ble glemt igjen hjemme, noe jeg velger å se gjennom fingrene med. Jeg kan jo tross alt spise meg ihjel på gulost når jeg kommer hjem til Norge om fem måneder om det er det jeg har lyst til! Ellers var det fint at de kunne ta med seg en pose med diverse som jeg ikke har bruk for lenger, så har vi allerede så smått bidratt til at jeg ikke får verdens verste overvekt når jeg skal hjem igjen.

Det var alt i alt veldig hyggelig å se alle sammen igjen, selv om jeg i utgangspunktet hadde sagt at "er man på utveksling, så er man på utveksling!". Fant heldigvis ut at det var litt patetisk å ikke få besøk av familien sin bare på grunn av prinsipp, så jeg snudde på hælen og inviterte dem på middag. Hele kvelden var veldig vellykket, og vertsforeldrene mine fikk overlevert lagret jarlsberg, nøkkelost fra den blinde ku, samt gammelost og linjeakevitt med beskjed om at "dere må ikke spise det, altså, hvis ikke dere liker det!". Jeg fikk også vist familien min rundt på skolen, noe som alltid er småkleint når man møter lærere og folk man kjenner mens man står der og snakker på tullespråk med noen komplett randoms. Dessuten fikk de møte Tom som skal bo hos meg et par dager i Norge når han kommer over, og det møtet kan jeg ikke si var annet en en atomkatastrofe. Tom har nå panikkanfall og sendte meg ikke mindre en 11 meldinger i går kveld og dag morges. PSYCHO STALKER, tenkte jeg da, og svarte ikke på noen av dem. Sånn kan det gå!

Til slutt vil jeg bare si at jeg syns alle som er på utveksling, uansett hva slags utfordringer de møter - og det er 100 % sikkert at alle møter noen, tar alt veldig bra. 92-kullet er en veldig bra gjeng, og alle er veldig reflekterte, spesielt etter en tid i utlandet. Spesielt vil jeg si at jeg syns Brede fortjener all heder og ære for måten han takler ting og holder motet oppe på, det er vel verdt å ta seg tid til å lese blogginnlegget hans. Det setter virkelig ting i perspektiv, og man setter pris på at etter alt, så er problemer til for å løses, uansett hvor bittert det ender. Dessuten må jeg bare si tusen takk for alle de støttende kommentarene deres, jeg setter utrolig stor pris på det! Dere er alle en herlig gjeng, og fortjener den første ever smilyen på bloggen min! :D

Så vet dere det...

For å følge opp min vanlige greie med å skrive to innlegg i slengen, så poster jeg så klart dagens innlegg nr to nå. Dette litt mer seriøst enn det forrige. For å fortelle både kommende og nåværende utvekslingsstudenter at det ikke er alle som bare har det bra, men at det finnes løsninger, samt at det er hjelper å vite at andre også er i en kjip situasjon om man er det selv, tenkte jeg å være ærlig om hvordan jeg faktisk har hatt det den siste tiden. Jeg tenker det også er litt fint å fortelle om det ettersom jeg fant veldig hjelp i Elisabeths innlegg hvor hun fortalte om en mindre god opplevelse knyttet til utveksling, så om det er flere der ute som ikke har det så bra så vet dere i alle fall at dere ikke er alene om det. Dessuten skriver jeg det også litt fordi det er litt "tabu" å dele sånt som dette, noe som gjør at mange utvekslingsstudenter har det vanskelig uten at noen vet om det. I tillegg syns jeg det er vanskelig å fortelle alt dette over skype/telefon/etc - det er mye lettere å skrive ned tankene sine. Har ikke fortalt noen der hjemme om det, enkelt og greit bare fordi jeg ikke vil at noen skal bekymre seg, samt at jeg helt ærlig trodde ting skulle endre seg til bedre. Så here we go.

Siden november har jeg til tider vært veldig emosjonell, antageligvis på grunn av at julen nærmet seg og at jeg begynte å føle litt mer hjemlengsel enn jeg hadde gjort til da. Det forbedret seg i juleferien, men så gikk ryggen min bananas. Det ble litt bedre igjen en stund, men nå har det forverret seg igjen. Noen ganger så mye at jeg blir nærmest sengeliggende hele dager hvor det eneste jeg kan gjøre er å gråte fordi jeg har ganske mye smerter. Det betyr selvfølgelig også at jeg ofte er borte fra skolen, noe som er et problem i forhold til at jeg ikke vil ta dette skoleåret om igjen i Norge. Dessuten blir jeg ganske stresset fordi det er så mye arbeid jeg må ta igjen, noe som ikke hjelper så mye på at jeg ofte føler meg litt deprimert.

I tillegg til de fysiske problemene er jeg ofte også veldig nede psykisk sett, og den minste ting får meg til å bryte sammen. For eksempel var jeg i går et komplett nervevrak, og jeg kjempet mot tårene ved middagsbordet (vi hadde gjester, bare for å gjøre alt litt vanskeligere), helt til jeg til slutt måtte gi opp å prøve å være høflig og måtte løpe opp på rommet for så å bli der i en halvtimes tid.

I tillegg til at ryggproblemer osv + stress gjør meg deprimert er det også et par andre, mer personlige ting jeg går gjennom for tiden. Det hele blir gjort vanskeligere av at jeg føler at jeg skaper problemer for både vertsfamilien og Ingeborg, noe som igjen skaper stress. En dobbel plassering gjør at jeg går omveier for å prøve å gjøre at "tilstanden" min påvirker den andre så lite som mulig, men det er vanskelig fordi det igjen forverrer den. Selv om ingen hadde hatt problemer med at jeg trenger ekstra hjelp og støtte, så er det for det meste bare det at jeg føler at jeg ikke på noen måte vil være en belastning, uavhengig av hva de andre sier. Vertsfar er heldigvis veldig opptatt av å hjelpe meg gjennom det, og han har kommet opp med en slagplan. Har ikke lyst til å avslutte året heller, i hvert fall ikke på grunn av noe sånt som dette, men det er veldig fristende å si til foreldrene mine at jeg vil bli med dem hjem når de kommer på besøk i morgen. MEN, har ingen planer om det, siden jeg gjerne vil avlsutte året mitt. Dessuten har vertsfar faktisk foreslått at han kan høre med et par av vennene sine om de ville være interesserte i å ta meg imot om ting skulle forverre seg, for da kan jeg i alle fall komme å besøke ofte (noe som for tiden ikke er et alternativ i og med at jeg har lyst til å bli i familien).

Til slutt vil jeg bare si at jeg klarer meg selv om det så klart ikke er ideelt, men jeg har masse støtte og hjelp fra vertsfamilien. Jeg vil ikke at noen skal bekymre seg mer enn nødvendig - det er ikke på noen måte et rop om hjelp eller noe sånt. Jeg ville ikke delt alt så offentlig om jeg ikke hadde vært sterk nok til å takle situasjonen selv.

Until next time,
Ida

Tjoheeeei!

Tenkte det var på tide med en ny oppdatering ettersom det er nøyaktig én måned siden sist. Grunnen til at jeg ikke har oppdatert er vel i hovedsak at det rett og slett ikke har skjedd en dritt, det vil si helt til sist lørdag (altså lørdag 13.). Da tok vertsfar nemlig Borg og meg med seg til Birmingham hvor han hadde en jitsuting. Jeg vil nå faktisk påstå at Birmingham er en bedre shoppingby enn London, ettersom de har mange handlegater i tillegg til gode shoppingsentere, mens man i London utvikler leddgikt før man har kommet halvveis i shoppingrunden. Det skulle jo bare mangle i grunnen, Birmingham er jo tross alt Englands andre største by etter London. MEN, det aller beste med Birmingham var en GIGANTISK Selfridges (Ingeborg hadde et salig uttrykk i ansiktet og mente at ingeting kunne bli bedre en dette), pluss at de har en Urban Outfitters der. Urban Outfitters er kanskje min favorttbutikk noensinne, og jeg stalker websiden deres ca flere ganger daglig. Det er bedre enn Topshop, og, jeg mener, det er villt! Helt villt, sier jeg!



Uansett, moving on... Etter helgen 13-14 feb var det half term break (aka vinterferie) for oss i England. Brukte i grunnen det meste av tiden på å passe på vertssøsknene mine, noe som forsåvidt ikke er så ille. I hvertfall ikke når de er søte og forteller deg historier som er fritt fantasert av en fireåring. Han fortalte meg blant annet dette (han er veldig opptatt av sjørøverskipet sitt og alle hans "shipmates" for tiden): "You can be my shipmate's girlfriend. He really, really wants a girlfriend. He can't find one. He looked all over the island but there was just mummy. And then he looked into the sea and he lost his hat!", hvorpå han etter dyp tankevirksomhet konkluderte han med at "he really wants a tall girlfriend - Ingeborg can be his girlfriend", - gee thanks, Luke! Han liker også å blande inn litt av det virklige liv i historiene sine, og da ender det gjerne opp sånn: "Once upon a time there was a baby crocodile. The baby crocodile was looking for his mummy crocodile, but he couldn't find her. The end". Når jeg da påpekte at det var en ganske trist slutt på historien hans følte han at han måtte endre den litt, så han sa "but the baby crocodile found his daddy crocodile! But he said I'M BUSY PLAYING ON MY XBOX AND I'M TRYING TO GET TO SLEEP AND MUMMY'S OUT SHOPPING SO GO TO BED!!!", før han fulgte opp med "was that a really happy ending actually?"...

Tirsdag dro jeg til legen med vertsmor, så nå har jeg diverse blodprøver scheduled denne uken. Det skal bli gøy. Etter legetimen fant vi ut at vi ville stikke innom t.k.maxx (billig designer outlet) siden vi ikke hadde vært der på år og dag, noe som endte med at vi totalt brant av tilsammen £210 (gang det med ti for NOK...). Til vårt forsvar så må vi returnere cirka 99% av det vi kjøpte siden vi jo såklart ikke prøvde det i butikken! Deretter dro vi til Dorothy Perkins og brukte £100 på fire par med lårhøye skinnstøvletter for så å slege dem på ebay etterpå - this is how we roll! Hvis ikke de selger leverer vi dem bare tilbake så klart... Eventuelt kan jeg bare beholde ett par... Deretter brukte vi £30 i Poundshop (alt koster £1), før vi rundet av med storshopping på Tesco. DYR dag, og vi skammet oss så klart når vi kom hjem... Så gikk vi på ebay og bydde på så mange ting som vi bare kunne!

I løpet av vinterferien har jeg i grunnen følt at jeg trenger en ferie fra vinterferien. Ugreit det der, altså. Det stoppet meg allikevel ikke fra å stå opp klokka sju lørdag morgen for å bli med vertsfar på et førstehjelpskurs han skulle holde i Kent (ca 2 1/2 time sør for Northampton). Så lørdag tilbrakte jeg på et femtimers førstehjelpskurs. Nå kan jeg i alle fall putte det på CV'en min og så ser det fint ut! Uansett så var det en fin dag (deilig å komme seg ut litt), og jeg var som alltid komplett ubrukelig til å holde vertsfar våken da vi kjørte hjem (min vanlige jobb).

Snakkes!