Oppdatering

Hej allihoppa!

Siden sist har det snødd her i Northampton i The East Midlands i England i Storbritannia i Europa i Verden. Hvem skulle ha trodd det? Ikke de som bor her i alle fall, etter alt å dømme. Da det først begynt å snø var det ikke lite heller, så stikkordet på veiene var kaos. De fleste skolene måtte stenge, noe som mildt sagt er lættis ettersom det var siste skoledag, og alt man skulle var å spise julemat og synge sanger. Siden jeg fortsatt var hjemme (i likhet med de siste to ukene) slapp jeg å gå til skolen for så å oppdage at ingen andre var der, men Ingeborg hadde trasket i 45 minutter før hun ble opplyst av en vakt om at "hallo, det er jo stengt - de sa det på radioen". Det merkelige var at jeg faktisk var smått misunnelig på Ingeborg som kunne kle på seg masse vinterklær og som fikk gå ute i snøen. Det hadde jeg, med hånden på hjertet, aldri trodd skulle skje i hele mitt liv. Men det gjorde det altså. Sånn kan det gå!




Ikke nok med at det snødde på fredag, det var også tid for jitsuklubbens årlige julemiddag. Vi dro til et kinesisk sted hvor man bare bestilte alt man ville ha, og så kom de med påfyll osv helt alle rullet hjem. Det var ganske fint. Jeg tror jeg spiste mer enn alle andre til sammen. Da vi kom hjem var jeg helt utslått, skulle nok kanskje ikke dratt ut. Særlig ikke siden jeg var hos legen på onsdag og hun sa at jeg må slappe av.




Har vært dårlig i tre uker og var hjemme fra skolen i to uker. Ittje bra. Regner med at det går over etter ferien da. Har nok dessverre dratt det litt ut da, spesielt siden jeg trente både i går og lørdag, og i tillegg graderte i går. Hvis man ikke er sliten og støl etter en gradering så betyr det antageligvis at man ikke greide det. Jeg greide det heldigvis, så nå er jeg en oransje II for de som vet hva det betyr. Det betyr også at jeg bokstavelig talt er helt død i dag. Jeg sitter fremdeles i pysjen min, og jeg har ikke løftet en finger i dag. Har rett og slett ikke orket, dessuten så er ikke musklene mine helt til å skryte av. Vertsfar trøstet meg i dag morges med å si at "don't worry, it will be worse tomorrow", før han så fortsatte med å si "grading body, grading body! Ida's got grading body! HAHAHAHHAHA". Jo, også bodde jitsukaren som graderte meg og familien hans her i helgen. Man kan trygt si at det var et mad house med 11 stykker her samtidig. Uansett veldig koselig!

Forresten så vil jeg bare nevne at jeg på juleavslutningen til jitsuklubben vant prisen for "club chatterbox & never shutting up". Jeg velger å stille meg uforstående til det.
Snakkes!

Det er JUL! (skrevet 1. desember)

Det innlegget her var i alle fall opprinnelig skrevet 1. desember, helt til jeg greide å slette alt sammen (ctrl+c for mange ganger igjen)... Det er i grunnen litt synd, siden jeg hadde skrevet et veldig interessant innlegg om hvordan jeg ble helt fantastisk glad da det var rim på bakken og kaldt første desember, og "i dag er det første deseeeeember" surret rundt i hodet mitt hele dagen.

Jeg greide også å slette det jeg hadde skrevet torsdag 3. desember, noe som også er synd siden jeg blant annet presenterte dere for et dilemma hvor jeg lurte på hvordan jeg skulle gå frem siden jeg måtte tisse men alle tingene mine var for tunge å bære med seg, men jeg kunne jo ikke la dem være igjen heller, siden jeg satt viggo på biblern og tastet i vei. Dessuten var jeg kjeeeempesliten og trøtt siden jeg kvelden i forveien hadde vært på julemiddag i Nottingham med jitsuklubben der, og ikke dro hjem før neste morgen. Det vil si at vi sto opp klokken seks, for så å kjøre meg rett til skolen. Så jeg kan trygt si at jeg følte meg bajs, til og med såpass at jeg helt glemte å komme til siste time. Du kan si det var litt pinlig da jeg møtte læreren min på biblioteket cirka rett etter timen og jeg satt der og stirret tomt ned i pc-skjermen min. AWKWARD. Og Ingeborg: jeg savnet deg litt den dagen altså. Kors på halsen.


Shallabais!

Historien om hvordan mitt sosialliv både begynte og avsluttet i løpet av en kveld

Nå tenkte jeg at jeg fortelle dere en liten historie om helgens hendelser i kronologisk rekkefølge (hurra!). Det vil altså si helgen 28-29 november, ettersom jeg er superlim når det gjelder å blogge. Jeg tenkte uansett at jeg skulle dele det med dere da, siden det er en god beskrivelse av den sosiale situasjonen her borte.

Fredag skulle Borg og jeg til byen før jeg skulle på jitsu fordi vi måtte kjøpe en bursdagsgave. Da skolen var slutt hadde ingen av oss spesielt lyst til å dra inn til town siden vært rett og slett var helt jævlig, og fordi begge to var veldig slitne. Likevel stilte vi oss opp på busstoppet og ventet. Og ventet. Ooog ventet. I en halvtime. I sur nordavind fra alle kanter. Det hører også med at jeg hadde på meg shorts og tynn strømpebukse siden jeg var dum nok til å tenke at det var ok påkledning siden jeg godt kunne hatt det på meg sånn været var dagen i forveien. "You muppet", fikk jeg høre da jeg kom hjem. Det endte med at vi, siden bussen aldri kom, måtte gå hjem. I nesten minusgrader. I 45 minutter. Det betydde jo så klart at vi ikke kom oss til byen, siden da ville jeg ikke rukket treningen. Dessuten stenger jo alle butikkene sånn klokka fem. MEN, så hadde det seg sånn da dere, at innen jeg hadde kommet meg på trening så føltes det ut som om jeg hadde blitt overkjørt av en dampveivals både fysisk og psykisk(skulderen min var faktisk ute av ledd, og det samme gjelder tommelen min). Når i tillegg alle andre på treningen bidro til en veldig dempet stemning ble jeg helt på gråten. Men ikke nok med det - vi måtte i tillegg trene på det som gjorde at jeg fikk blåmerke oppover hele underarmen sist gang, så nå har jeg et enda finere, lengre og gulere blåmerke, og en litt hoven underarm på den andre siden. Da vertsfar og jeg kom hjem fra trening viste det seg at alle andre i huset også var litt deprimerte. Fin kveld for å sitte foran tven og se på en trist film og grine.

Lørdag skulle Borg og jeg stå opp tildlig for å dra til byen, men dere kan jo tenke dere hvor bra det gikk. Vi rakk i det minste vertsbrors burdagsfest, og koste oss i der i et par timer med en sillion fireåringer. Etter bursdagen skulle vi komme oss til byen fordi gavebehovet begynte å bli litt presserende, men det var så kaaldt. Såååå kaldt! Så vi bestemte oss for å bare egentlig gi penger i stedet, problem solved (viktig å legge til da at hun også fikk et marihønekosedyr som lagde lyder, ikke bare kjedelige penger). Litt senere på dagen dro hele familien til byen for å se på vertssøsters forestilling hvor hun hadde hovedrollen i en av sangene de skulle framføre. Det hele begynte greit, men når det sto tre 15-åringer på scenen og bokstavelig talt hylte som ulver til en high school musical-sang og lydteknikerne ikke hadde kontroll på mikrofonvolumet var det like før det gikk en sikring i hjernen min. Tortur, ren tortur.

Da forestillingen endelig var vel overstått, kjappet vi oss hjem så Borg og jeg kunne skifte og ordne oss til festen. Problemet var bare at vi var for slitne til å bestemme oss for hva vi skulle ha på oss. Borg ga opp etter gode 10 minutter, mens jeg vurderte fram og tilbake så hjernen knaset i en times tid før jeg bestemte meg for at jeg egentlig ikke gadd annet enn å slenge på meg et par med høye hæler. Da vi kom oss til puben festen var på - en time for sene så vi var sikre på at et var masse folk der og god stemning - viste det seg at det ikke var mer enn kanskje 20 stykker der, og at vi var så underpyntet at det var smertefullt. Utover kvelden hadde Borg og jeg en fin samtale i et hjørne. Det vil si, bortsett fra den siste halvtimen, da en kar fra skolen var hyggelig nok til å si at "jeg så dere stå der borte i hjørnet...". Vi ble hentet klokken elleve, og det var kanskje like greit, siden vi dagen etter fikk høre at broren til hun som hadde bursdag fikk øret sitt bitt av, så den siste halvtimen gikk alle rundt og lette etter øret hans. Deretter gikk det bare oppover.

- Fin illustrasjon av Ingeborg og meg som er smått viggo.

Kan legge til nå at det begynner så smått å endre seg. Så slapp av!

Hei og hå

Nå er det søren klype meg fredag igjen, og jeg har vært i England i tre måneder og én uke. Tida flyr, sa kjerringa og beit seg i tåa. Men joking aside - nå har jeg faktisk bare 6 måneder og tre uker igjen her, det er jo faktisk nærmest ingenting. Jeg har i hvert fall endelig skaffet meg engelsk nummer da (foreløpig deler Ingeborg og jeg en "studentmobil" mellom oss), men det nummeret husker jeg ikke nå så dere får få det en annen gang. Ingeborg har forresten endelig fått et kallenavn - hun går nå under navnet "Borg", gjerne etterfulgt av "resistance is futile" (ikke spør, det er visst en Star Trek-referanse).

Nå har det endelig begynt å skje saker og ting på den sosiale fronten, Borg og jeg skal for eksempel i gebursdagsselskap i morgen. Det blir forhåpentligvis fint, selv om vi ikke egentlig kjenner hun som har bursdag (men jeg mener, når ble det viktig?). Vi skal også i vertsbrors bursdagsfest i morgen sammen med et tyvetalls 4-åringer, og mellom de to bursdagene skal vi få med oss vertssøster i en oppsetning av Fame.

Etter skolen i dag skal vi til byen i en times tid før jeg skal på jitsu. Jeg må visst steppe opp treningen siden jeg skal gradere enten neste eller neste-neste-neste helg og i grunnen ikke har lært noe av det jeg skal kunne ennå. Pluss at jeg må "kondisjonere" armene mine til å tåle slag - for tiden går jeg rundt med et blåmerke langs hele venstre side av den ene underarmen min etter å ha prøvd å forsvare meg selv. Vel, på den positive siden unngikk jeg i alle fall såvidt å bli knivstukket (ja, vi trener med kniver, og nei mamma, de er ikke ekte). Jeg tror forresten også at den ene skulderen min er såvidt ute av ledd, samt at jeg har verdens største og guleste blåmerke på hoften og et ødelagt kne. Happy days! Forresten så må jeg få tatt opp Mr. Colman (head of year 12) en gang han snakker i assembly, han er en helt fantastisk gæren waliser. Det blir seriøst ikke bedre!

Snxxx

Det brenn!

Akkurat nå måtte vi ut på brannøvelse, og jeg må bare nevne det fordi det var helt sinnsykt kaldt. Da mener jeg sånn skikkelig, skikkelig kaldt og surt og ekkelt som bare engelsk vær kan være. Jeg har forresten en følelse av at den brannøvelsen kanskje ikke var helt planlagt, ettersom vinden førte med seg en mistenkelig dunst av parafin. Uansett så er jeg bare glad for at ikke pcen min brant opp.

Siden sist har jeg a) vært på trening på Nottingham University, b) deltatt på Pudsey day på skolen, c) dratt til sentrum med Ingeborg, og d) trent på treningssenter for første gang på sikkert et år. Så here it goes:

a) Nottingham University er fint og enormt. Nedturen med universiteter i Norge er at de forskjellige 'avdelingene' som oftest ikke er samlet på ett sted, samt at de ikke har campusområder (i alle fall ikke sånn som de har her). Her er universitetene som små byer som du egentlig aldri trenger å bevege deg utenfor siden de i grunnen har alt. Så vet dere det.

b) På fredag var det Pudsey day på skolen, og jeg må si at jeg syns vi skal innføre den tradisjonen i Norge også. Nå lurer dere kanskje på hva Pudsey day er, og da kan jeg fortelle dere at det er en dag dedikert til BBCs Children In Need-aksjon. Pudsey er aksjonens maskot og er så klart en gul bamse. Derfor hadde alle elever under sixth-form level (vgs-nivå) en non-uniform day, og vi i sixth form fikk være med og kle oss ut. Det skulle helst være i pyjamas (helst også med en medbrakt bamse), så Ingeborg og jeg kjørte full pyjamas. Det var i grunnen veldig fint, fordi vi for en gangs skyld kom oss avgårde i tide, og fordi det var veldig varmt og fint - dere har kanskje fått med dere at det mildt sagt er drittvær i England for tiden. Uansett - aksjonen fikk i alle fall inn £20,309,747 (203 millioner kroner). Litt mer enn tv-aksjonen i Norge kan skryte av, hehe. Dessuten var det faktisk et ganske underholdende program. Eh ja, moving on.

(Tusen millioner takk, søte Rikke!)

c) På laurdag dro Ingeborg og jeg inn til town, mest bare for å komme oss ut litt. Nå er Ingeborg eier av en jakke dronning Sonja ville vært grønn av misunnelse over, og Ingeborg og jeg kan være stripete tvillinger. I følge vertsfar holder vi forøvrig på med på å bli til én person, og jeg er sikker på at vi kommer til å avslutte hverandres setninger i løpet av maks de neste to månedene. Edit: vi begynte å avslutte hverandres setninger mindre enn fem timer etter at jeg skrev dette. SKUMMELT.

d) I går, altså søndag, dro vertsfar, Gary fra jitsu, Ingeborg og jeg til Virgin Gym som er et fancypantsy, kjempestort og nytt treningssenter som også har svømmehall, kurbad, sauna, starbucks osv osv. Hadde bare lyst til å nevne det, siden medlemsskap koster £32 (under 320 kr) per måned, og på Nesodden må man betale rundt 500 kr for det minste og trøtteste treningssenteret noensinne.

Nå striregner det forresten. Noen ganger lurer jeg veldig på hvorfor jeg valgte England. Jeg tror den amerikanske utvekslingsstudenten her føler det samme, ettersom hun to dager på rad i forrige uke kom marsjerende inn til tutor group og bokstavelig talt slengte tingene sine ned på bordet med et bittert ansiktsuttrykk. Og ja, det var faktisk fordi hun var drittlei det engelske været. Kanskje det bare er meg, men jeg ser en aldri så liten komedieverdi i det...

Sneiks!

Jolly good!

Da er jeg tilbake på skolebenken igjen etter en lettere turbulent helg. Opptur at jeg fikk brev av mamma da! Nu vel. En av de absolutte perk'ene med at vertsfar er politi, er at Ingeborg og jeg får være med på riot training. Det innebar at vi en gang i forrige uke rustet oss for surt høstvær og trasket bort til politihovedkvarteret. Etter å ha blitt briefet litt braket det løs, og det vil være en underdrivelse å si at det gikk vilt for seg. Jeg mener, det er ikke hver dag vi får muligheten til å kaste ting på og erte opp politiet! Det hører med at de fikk jage oss etterpå da.







Etter skoleskoleskoleskole dro vi nå i helgen til et sted som heter Telford fordi jitsuklubben skulle delta i det nasjonal mesterskapet (for voksne denne gangen altså, så jeg deltok ikke. Det var i og for seg greit at ikke vertsfar gjennomførte planen sin om å tukle litt med fødselsdatoen min så jeg kunne være med å konkurrere). I Telford var det i fint - i alle fall det vi så av innsiden av treningshallen, hotellet og shoppingsenteret.



Lørdag kveld var det utkledningsfest for jitsupeoples, så siden temaet var komedier hadde Ingeborg, vertsmor og jeg gått til anskaffelse av noen flotte (host, host) brudepikekjoler for å være 27 Dresses. Jeg følte meg dessverre litt ukreativ da et par stykker ankom i grønn Borat-mankini og en hel gjeng troppet opp som Monty Python and the Holy Grail. I løpet av kvelden tråkket jeg kanskje på Ingeborgs ankel med høyhælte sko.



Søndag så vi bare på konkurransen, og jeg må innrømme at jeg er veldig fascinert av de høyere gradene. Dessuten er mitt julegaveønske nummer én nå en jitsugenser med slagordet "your pain, my pleasure". Jeg merker at jeg skriver veldig mye om jitsu. Blir nesten litt sliten av det selv. Jitsujitsujitsujitsu! Sånn. Nå er det forhåpentligvis ute av systemet for en stund.





Forresten så har jeg endelig fått skaffet litt tack-it, så nå har vi pyntet litt opp på rommet vårt! Legg merke til klokken - den bjeffer hver time...





Til slutt må jeg bare beklage på det dypeste at jeg nok ganske så offisielt er verdenst mest elendige blogger. Til mitt forsvar er det ikke så lett når jeg må bruke ordbok for å skrive på norsk!

Detteskullejegegentligpublisertforenukeellertresidensorry!

Det er i grunnen ganske fint med små lillebrødre, her om dagen hindret han meg fra å falle for fristelsen av å ta meg en bit sjokolade. Det var ikke vanskeligere enn at han skrek til meg fra doen da jeg var på vei inn på rommet mitt, for så å proklamere at han var opptatt med nr. 2. Det er fint når Ingeborg og jeg er alene hjemme og passer barna. Han ville helst at Ingeborg skulle tørke da. Noe som minner meg på at jeg burde gå til anskaffelse av et kamera.

Men over til noe annet - half term break er done and defeated. Uheldigvis var jeg mer eller mindre småsyk nesten hele ferien, men jeg fikk da i alle fall gjort litt. Milton Keynes-senteret med Ingeborg igjen, hvor vi forøvrig traff på Marthe som også er utvekslingsstudent med Aspect/Speak, så det var hyggelig.




Ellers var det bare chillern fram til forrige helg. Etter å ha vært alene et par dager (siden Ingeborg forlot meg til fordel for Norge for noen dager) dro familien og jeg på lørdagen til the National Atemi Junior Championship eller noe sånt (nasjonalt juniormesterskap i jitsu i alle fall), og vet dere hva? Jeg er nå noe som høres omtrent sånn ut: "National Junior Atemi Champion 2009". Dvs at jeg er engelsk mester i min klasse, og i følge vertsfar det beste gule beltet i England. Det føles i og for seg ganske greit. Men nok om jitsu og over til jitsu. Det er visst nemlig viktig å trene mye når man driver med jitsu. Who would have thought? Uansett, i den anledning dro i alle fall vertsfar og jeg til Tunbridge Wells i Kent for henholdsvis å instruere og delta på et regionalt kurs. I den anledning tilbrakte vi litt tid med en av vertsfars venner, som er helt klin kykkelikokkos og som har et språk som gir ham parental guidance, 18-årsgrense og sensur. Uttrykk som ville gitt deg en på trynet alle andre steder enn i Øst-London, bruker han for å uttrykke affeksjon, og en normal setning for ham høres omtrent ut som "f**king who f**king what f**king this f**king that f**k". Men for all del, nice chap!

MEN, den ultimate oppturen i høstferien var var helt klart at Ingeborg hadde med seg, leverpostei på gul boks, makrell i tomat, brunost, risengrynsgrøt, toro tomatsuppe, sjokolade, smash og IFA fra Norge! KONGE!

Over og ut.

It's a fairytaaaaaaale

"Løp!!! Bare løp!" skrek mamma, mens politiet stormet mot henne fordi hun gunnet ned alle badboysa med finlandshetter og maskingevær. Vi hadde akkurat kommet oss downtown etter å ha løpt rundt i en liten kombinert bygd/storby i en gudsforlatt åsside langt oppe i gokk hvor alle husene ble sprengt som del av et terrorangrep (folk ble også stuet sammen inne i en trappeoppgang i en blokk som egentlig var en jungel, men vi lurte oss vekk derfra). Etter dette skulle jeg på en helt vanlig korøvelse som av en eller annen grunn var blitt lagt til et sted som var en blanding av Sverige/Son, men siden jeg ikke kunne komme meg dit for egen maskin samme dag, måtte jeg ta inn på hotel dagen før. Der møtte jeg Guro, Kristin og Camilla, samt moren og broren til Frida (Frida hadde en liten gjesterolle hun også). Guro, jeg, og moren og broren til Frida skulle dele rom, men siden Rikke jobbet der ordnet hun det sånn at vi ble fordelt på to rom i tilfelle noe skulle skje (for å forhindre at forhåpentligvis ikke alle fire døde). Guro og jeg ble stuet inn i et rom med to fremmede mennesker, men da jeg kom inn på rommet la jeg merke til at det ikke bare var oss fire der inne. Jeg fulgte en liten gang innover i rommet, og da jeg endte opp i et tredje soverom møtte jeg godeste Daniel Craig, min bestevenn. Det at vi ikke hadde møtt hverandre før var bare en uanselig detalj. Han hadde en kort tyrenakke og ikke så lyseblå øyne som i filmen, noe han forklarte meg kom av at han så klart brukte linser i filmene. Etter en halvtimes tid hørte jeg skritt bak meg, og før jeg rakk å snu meg rundt dumpet Alexander Rybak ned på sengen han delte med Daniel Craig. Blant annet fordi han hadde skjegg, kjente jeg ham ikke igjen før en av småjentene det krydde av på hotellet hylte og svimte av ved synet av ham. Det var i for seg merkelig at det tok såpass lang tid før jeg gjenkjente ham, siden vi også var bestevenner. Videre skulle vi komme oss til den hersens korøvelsen, men første skulle Guro, Camilla og jeg spise lunsj. Vi troppet opp utenfor matsalen, men kom ikke inn selv om vi fulgte reglementet og vasket hendene våre med de små, fargerike og dyreformede såpene som lå i skapene under vasken. Matsalen var nok dessverre full, på tross av at den var fem ganger så stor som hele hotellet til sammen. I alle fall bestemte Guro og Camilla at vi skulle spise pizza i stedet, så vi kjørte av gårde. Hyggelig at ingen av dere svarte da jeg spurte om dere kunne legge ut for meg siden jeg hadde glemt pengene mine, forresten. Etter mye om og men kom vi fram til fornøyelsesparken vi var i på korpsturen til Østerrike/Ungarn - så våknet jeg fra den ørtende feberdrømmen de siste to ukene. Sett for mye på film i det siste, Ida?

Hei og hå og half term

Husker dere jeg skrev at jeg skulle tilbake på skolen på det som var i morgen på onsdag (det vil si torsdag for dere som ikke skjønte det)? Og, jeg skrev anskje ikke det, men poenget her er i hvert fall at det var det som var planen. Jeg kan meddele at sånn ble det i alle fall ikke. Jeg møtte opp på skolen til vanlig tid 08:45 torsdag morgen, men allerede i løpet av spaserturen til skolen hadde jeg kommet frem til at det ikke fungerte å lære noe som helst med tørrhoste, sår hals og et hode som var på nippet til å eksplodere. Allikevel tenkte jeg at jeg skulle prøve (mest fordi vertsfar hadde sagt at vi måtte tilbake på skolen), men i andre time fikk jeg beskjed av læreren min om å gå hjem med en gang og ikke komme tilbake før etter half term. Så så enkelt var det. Nå er det mandag og første dag i half term, og jeg sitter fremdeles inne. Greia er at jeg føler meg mer eller mindre ok når jeg er hjemme og bare gjør småting som å tasse rundt i huset, leke med barna eller vaske opp (jeg er godt på vei til å bli hjemmeværende sminkeløs husmor med matchende joggedress - her om dagen gikk jeg ut i hagen med crocs, true story), men med en gang andre folk enn familien blir involvert er det som om kroppen får en allergisk reaksjon. Å høre på flere enn to stykker som snakker på en gang gir meg hodepine for eksempel. Derfor har jeg i alle fall bestemt meg for å sitte inne hele ferien og gjøre leksene som lærerne så generøst delte ut med formål å forhindre alt sosialt liv i half term. Eller kanskje jeg heller skal se på en film (som jeg har gjort de siste tre dagene). I går så jeg for eksempel på Taken - alt virker lame i forhold. Livet er spennende, dere.

Hosthooostbløøøørrhhh

Jeg har rett og slett vært en elendig blogger de siste tre (er det tre?) ukene, generelt egentlig helt siden jeg kom hit (åtte innlegg på to måneder er rett og slett for dårlig). For å si det på godt engelsk: I just couldn't be bothered with updating. Fordi jeg ikke har skrevet på lenge får jeg angst for å skrive et nytt innlegg siden det er så mye som har skjedd siden sist, men jeg prøver så klart så godt jeg kan, bare for deres skyld. Høhø.


Uansett. Siden siste har jeg og Ingeborg vært et par ganger på shoppinsenteret i Milton Keyens (1 time unna med buss), og vi har gått en liten tur i skogen/parken/golfbanen i nærheten. Veldig fint. Nå greier jeg ikke å konsentrere meg om å skrive siden jeg kom på at jeg har et blåmerke på leppa. Har dere noen gang hatt et blåmerke på leppa? Det er sykt plagsomt. Man skal ikke ha blåmerke på leppa, jeg mener... Det er naturstridig. Jeg skylder på jitsu. Anyhow. Jeg har opplevd et personlig gjennombrudd allerede - jeg har aldri vært spesielt begeistret for småbarn, men vertsbror er så nusselig at jeg helt frivillig passer på ham når som helst!

Den siste uken har det vært sykehus her - influensa, forkjølelse og så svartedauen som alt tydet på at Ingeborg hadde (pianoet ga ressonans hver gang hun hostet, true story).

Fredag var jeg frisk nok til å trene (det vil si, jeg hadde ikke noe valg siden vertsfar hadde bestemt at jeg skulle gradere denne helgen), og etter trening dro noen av oss ut for en curry. Lørdag var jeg for første gang ute med noen andre enn familien og Ingeborg (småtrist, jeg vet det). Jeg var med to karer fra jitsu på hobbycraft, for så å spise lunsj og få gratis soyamelk, og i bilen passet de på at jeg ble godt kjent med engelske banneord. Fin dag. Dessverre skulle jeg nok ikke vært så aktiv i helgen, ettersom jeg nå har vært hjemme fra skolen så langt denne uken.

Søndag var gjennomførte jeg min første gradering - det tok FEM timer tilsammen, men jeg er nå innehaver av et gult belte andre grad (det går fra normalt gult belte til grad tre, to og en, så oransj grad en og to, grønt, blått, lilla, brunt og sort). Målet i følge vertsfar er at jeg skal gradere ved hver eneste gradering, og så skal han kidnappe meg når jeg egentlig skal hjem til Norge igjen så jeg kan gradere til lilla belte og starte min egen klubb i Norge, og så kan han komme over og være instruktør. Jeg sa så klart ja (fordi jeg basically ikke hadde noe valg).Vertsfar er i tillegg veldig glad i å snakke om alt mulig som kan føre til pinlig stemning bare sånn for å plage oss, og det beste han vet er å gjøre det når vi har besøk. Med en gang han aner et hint av rødt i ansiktene våre kjører han på til vi enten bokstavelig talt ligger på gulvet og ler til vi får åndenød eller til vi greier å slå tilbake igjen (noe det ikke ser ut til at kommer til å skje med det første). Han mener at vi kommer til å være forberedt for alle mulige situasjoner etter å ha bodd med ham i et år.

Sneiks!

Update

Tid for en aldri så liten oppdatering etter en uke med bloggfri:

London var herlig, inkludert den to timer lange, ekstremt detaljerte rundturen i det engelske parlamentet. Etter parliament fikk vi derimot lov til å gå hvor vi ville, så da satte så klart Ingeborg og jeg kursen mot Oxford Street. Etter en liten stund møtte vi onkelen til Ingeborg som bor i London og spiste lunsj med ham. Veldig koselig, og merkelig å snakke norsk med noen andre enn Ingeborg. Etter lunsjen hadde vi litt dårlig tid tilbake til parlamentet, så vi fant ut at en taxi nok gjorde nytten bedre enn tuben. Det gjorde det ikke, så vet dere det. På bussen tilbake til skolen mimet vi "we are the world" og jeg fikk faktisk vondt i kjeven av å snakke så mye, selv om man kanskje skulle tro at det aldri ville være noe problem for meg.

(Vi sto opp klokka FEM)



(Ingeborg er helt normal altså. HELT normal...)


(Nina: husker du Regent Street? Med Abercrombie & Fitch? Der du dro meg inn på en random buss for å prøve og komme oss tilbake til Bond Street, haha)

Resten av uka har vært relativt normal, det har bare vært mye å gjøre (hence null blogging). Eller nei, med unntak av at jeg nå er innlemmet i year 13 spanskklassen (altså et trinn over) på fredager, samt at psykologilæreren min gjerne ville bruke et av essayene mine som eksempel på et perfekt essay. Så in your face 4ere på engelsessay i Norge! Det må jo være lov til å skryte litt.

Dessuten var jeg på min tredje jitsu session på torsdag - jeg er fortsatt støl. Og man skulle kanskje tro at det ikke er så hard trening, men det er det altså. I oppvarmingen er det for eksempel ikke noe problem å innlemme noen hundre push-ups og star jumps, for ikke å snakke om å dra seg over matten etter fingertuppene. Sånn attpåtil fikk jeg et balltre i hodet (min egen skyld, ops) og et par fingre i øyet. Anyroad. Her er et fint bilde av Ingeborg jeg tenkte jeg skulle være så grei og legge ut:


Men så til det store høydepunktet, vi var jo på besøk i Bradford i helgen. Lørdag var det jitsu hele dagen, og da mener jeg virkelig HELE dagen. Det hjalp jo så klart på de stakkars lårene mine, så nå kjennes det i grunnen litt ut som om lårene mine er et eneste stort blåmerke. Dessuten fikk resten av kroppen kjørt seg også, så for eksempel det å legge seg ned for å sove er... en del vanskeligere enn normalt. I tillegg fikk hodet mitt seg et hyggelig møte med både gulvet og hånda til Ingeborg, noe som har resultert i en deilig, vedvarende hodepine. Jeg har i alle fall aldri påstått at jitsu er trygt.

Lørdag kveld var det fest med jitsufolket, og den beste måten å illustrere det for dere på er å be dere se for dere juleballet deres på barneskolen og bare adde på en del folk over førti. Vi hadde så klart dj, karaoke og buffet, og alt i alt var det hele en suksess. Bare til deres informasjon så danset vi så klart ikke verken macarena, linedance, the ketchup song-dansen eller noe annet lignende. Jeg mener, det skulle jo tatt seg ut...




Nå er vi i alle fall trygt hjemme i Northampton, bare litt mer slitne, støle, slappe og trøtte (osv osv) enn før helgen. Det skal jammen bli godt å starte på en ny skoleuke! Forresten flaks at alle i bilen vår hadde tatt med seg husnøkkel så vi kunne komme oss inn i huset da vi kom hjem…


Sneiks!