Nei, nå skal jeg fortelle dere noe!

På vei til jobben i går satte jeg meg glad og fornøyd ned på den nye båten (som forøvring er en miniversjon av danskebåten, og som gjør det mulig å føre en samtale med innestemme som kan høres av de som sitter i andre enden av båten!), klar til å innta dagens første måltid. Etter omtrent to sekunder får jeg følelsen av at noen ser på meg, og i det jeg løfter hodet er jeg midt i synet til en fire år gammel jente med sjokoladepålegg i hele trynet. Og det er ikke snakk om litt diskrét titting heller - hun praktisk talt glante rett på meg, selv om jeg latet som ingenting og fortsatte å spise av salaten min. Etter cirka ti minutter med intens stirring, fant jeg ut at det måtte mer drastiske midler til, så jeg like godt satte blikket i henne og stirret tilbake. Sjokoladetryne stirret om mulig enda mer intenst, og jeg innså at slaget var tapt. TAKK, kjære foreldre som syns det er helt greit at datteren deres har gode fremtidsutsikter som stalker.

Men vet dere hva? Det hender jo at folk bestiller pizza hjem til seg, eller til båten sin (apropos, jeg må begynne å trene), men det tar kaka når de som ringer så vidt klarer å uttale sitt eget navn. At de var i båt greide de å få ut, men båtplassnummer? Vi har ikkshjee noe båtplassshhhnummer! Men vi er ved sshihiden av den 60 fot hikk store båten. Åja, den ja! Så vidt jeg ser er det jo bare en tyve stykker av den størrelsen her ute! Da finner jeg dere nok uten problemer! Vet du hikk hhhccvor schhaflføøh er? På hinnsiden av den sdfgsrtg.... Hvor er innsiden? Mot venstre eller høyre fra havnekontoret? På hhhhinnsiden der... vi er i båååt! Det endte med at jeg la på og plaget han som satt på vakt i havnekontoret. Etter å ha gått rundt HELE gjestehavna, kunne vi konkludere med at der var de ikke. Når de i tillegg ikke stod i listene over faste plasser, var det bare å ringe opp igjen. Denne gangen fikk jeg snakke med en som ikke hadde drukket seg fra sans og samling, og det tok omtrent to minutter å finne frem. Når jeg endelig kommer frem til båten er det første de sier: tar du kort??? Eeh, NEI! Det var så nære at jeg fløy i synet på dem, og de på sin side var rystet over at jeg ikke var en vandrende bankterminal. Da det viste seg at de bare hadde råd til halvparten av det de hadde bestilt i cash, kapitulerte jeg. True story.

I dag er jeg opptatt med å få med meg mest mulig unødvendig til Hellasturen og å være emo på rommet mitt. Kanskje jeg skal ta med ukulelen for å underholde folk på flyet? Dette er forresten grunnen til at ikke jeg heller har moteblogg: