Hade.

Seriøst, fyyyyyy! Mesteren har gjort det IGJEN - må ctrl+c brenne. Jeg skjønner ikke at jeg gidder å rekonstruere engang. Uansett... Har sagt hadet til flere av mine beste venner nå, og jeg har offisielt hull i sjelen. Om jeg har en, akkurat det punktet er litt usikkert. Anyroad, greia er at jeg ikke skjønner at det er fo cerial før etter at hadeseansen er vel gjennomført. Det vil si at jeg begynner å tute ti minutter etterpå, og så sitter jeg der og ser ut som en dust.

Ellers... da jeg satt på båten på vei inn til byen i dag, slo det meg at det var siste gang på ett år at jeg dro til byen. Satte på litt emomusikk, og VIPS! satt jeg alene og grein på Nesoddbåten. Det var seriøst nummeret før jeg trakk opp barberbladet. Da jeg satt på trikkeholdeplassen litt senere, slo det meg at det var siste gang jeg tok trikken på ett år (selv om jeg egentlig aldri tar trikken), og i et forsøk på å le høyt av meg selv som satt der og sippet endte hele greia med at jeg satt der og så lettere forpint ut. Når folk begynte å holde avstand prøvde jeg å skjerpe meg, men da jeg ble sentimental av å gå nedover tollbugata (for aller første gang) ga jeg helt opp å prøve engang. På brygga på vei hjem traff jeg på Rikke for siste gang (trodde jeg), og dermed ble det også offentlig væskeutskylling på bussen hjem også (da var det flaks at jeg sto forrest i en fullstappet buss).

Sånn for å illustrere hvorfor jeg ikke er helt ferdigpakket ennå, kan jeg dele en koselig liten historie med dere. Altså, da jeg begynte pakkingen tenkte jeg at jeg kunne legge alle klær og sko i én bag, for så å veie den. Da nåla pekte på 42 trodde jeg seriøst at jeg skulle dø. Desperat flyttet jeg halvparten over i den andre kofferten, bare for å finne ut at begge koffertene nå veide over 30 kg. Jeg skjønte at jeg måtte stille hardt mot hardt, og kastet ut plagg etter plagg med øynene sammenknepet så jeg ikke skulle finne på å havne i fosterstilling mens jeg klamret meg til klesplaggene i et desperat forsøk på å beholde dem. Etter en evighet med torturen stakk mamma hodet innom bare for å bekrefte at pakkeplanene mine var komplett texas, før hun kikket på vekta og insinuerte noe om at det var en mulighet for at jeg kanskje hadde sett på feil målesystem. ÅJA. Jeg visste jo så klart ikke at det var to målesystemer? Det ene måtte jo være kg og det andre millimeter. Nei? Desiliter? NEIDA, det viste seg at jeg hadde målt alt i engelsk målesystem. 42 STONES... Åja, TRETTEN kg.

Godt å ha et par polske vaskehjelper med på laget!

Neida så. Nå er det bare 4 timer til avreise! Can you feel it?