It's a fairytaaaaaaale

"Løp!!! Bare løp!" skrek mamma, mens politiet stormet mot henne fordi hun gunnet ned alle badboysa med finlandshetter og maskingevær. Vi hadde akkurat kommet oss downtown etter å ha løpt rundt i en liten kombinert bygd/storby i en gudsforlatt åsside langt oppe i gokk hvor alle husene ble sprengt som del av et terrorangrep (folk ble også stuet sammen inne i en trappeoppgang i en blokk som egentlig var en jungel, men vi lurte oss vekk derfra). Etter dette skulle jeg på en helt vanlig korøvelse som av en eller annen grunn var blitt lagt til et sted som var en blanding av Sverige/Son, men siden jeg ikke kunne komme meg dit for egen maskin samme dag, måtte jeg ta inn på hotel dagen før. Der møtte jeg Guro, Kristin og Camilla, samt moren og broren til Frida (Frida hadde en liten gjesterolle hun også). Guro, jeg, og moren og broren til Frida skulle dele rom, men siden Rikke jobbet der ordnet hun det sånn at vi ble fordelt på to rom i tilfelle noe skulle skje (for å forhindre at forhåpentligvis ikke alle fire døde). Guro og jeg ble stuet inn i et rom med to fremmede mennesker, men da jeg kom inn på rommet la jeg merke til at det ikke bare var oss fire der inne. Jeg fulgte en liten gang innover i rommet, og da jeg endte opp i et tredje soverom møtte jeg godeste Daniel Craig, min bestevenn. Det at vi ikke hadde møtt hverandre før var bare en uanselig detalj. Han hadde en kort tyrenakke og ikke så lyseblå øyne som i filmen, noe han forklarte meg kom av at han så klart brukte linser i filmene. Etter en halvtimes tid hørte jeg skritt bak meg, og før jeg rakk å snu meg rundt dumpet Alexander Rybak ned på sengen han delte med Daniel Craig. Blant annet fordi han hadde skjegg, kjente jeg ham ikke igjen før en av småjentene det krydde av på hotellet hylte og svimte av ved synet av ham. Det var i for seg merkelig at det tok såpass lang tid før jeg gjenkjente ham, siden vi også var bestevenner. Videre skulle vi komme oss til den hersens korøvelsen, men første skulle Guro, Camilla og jeg spise lunsj. Vi troppet opp utenfor matsalen, men kom ikke inn selv om vi fulgte reglementet og vasket hendene våre med de små, fargerike og dyreformede såpene som lå i skapene under vasken. Matsalen var nok dessverre full, på tross av at den var fem ganger så stor som hele hotellet til sammen. I alle fall bestemte Guro og Camilla at vi skulle spise pizza i stedet, så vi kjørte av gårde. Hyggelig at ingen av dere svarte da jeg spurte om dere kunne legge ut for meg siden jeg hadde glemt pengene mine, forresten. Etter mye om og men kom vi fram til fornøyelsesparken vi var i på korpsturen til Østerrike/Ungarn - så våknet jeg fra den ørtende feberdrømmen de siste to ukene. Sett for mye på film i det siste, Ida?