Så vet dere det...

For å følge opp min vanlige greie med å skrive to innlegg i slengen, så poster jeg så klart dagens innlegg nr to nå. Dette litt mer seriøst enn det forrige. For å fortelle både kommende og nåværende utvekslingsstudenter at det ikke er alle som bare har det bra, men at det finnes løsninger, samt at det er hjelper å vite at andre også er i en kjip situasjon om man er det selv, tenkte jeg å være ærlig om hvordan jeg faktisk har hatt det den siste tiden. Jeg tenker det også er litt fint å fortelle om det ettersom jeg fant veldig hjelp i Elisabeths innlegg hvor hun fortalte om en mindre god opplevelse knyttet til utveksling, så om det er flere der ute som ikke har det så bra så vet dere i alle fall at dere ikke er alene om det. Dessuten skriver jeg det også litt fordi det er litt "tabu" å dele sånt som dette, noe som gjør at mange utvekslingsstudenter har det vanskelig uten at noen vet om det. I tillegg syns jeg det er vanskelig å fortelle alt dette over skype/telefon/etc - det er mye lettere å skrive ned tankene sine. Har ikke fortalt noen der hjemme om det, enkelt og greit bare fordi jeg ikke vil at noen skal bekymre seg, samt at jeg helt ærlig trodde ting skulle endre seg til bedre. Så here we go.

Siden november har jeg til tider vært veldig emosjonell, antageligvis på grunn av at julen nærmet seg og at jeg begynte å føle litt mer hjemlengsel enn jeg hadde gjort til da. Det forbedret seg i juleferien, men så gikk ryggen min bananas. Det ble litt bedre igjen en stund, men nå har det forverret seg igjen. Noen ganger så mye at jeg blir nærmest sengeliggende hele dager hvor det eneste jeg kan gjøre er å gråte fordi jeg har ganske mye smerter. Det betyr selvfølgelig også at jeg ofte er borte fra skolen, noe som er et problem i forhold til at jeg ikke vil ta dette skoleåret om igjen i Norge. Dessuten blir jeg ganske stresset fordi det er så mye arbeid jeg må ta igjen, noe som ikke hjelper så mye på at jeg ofte føler meg litt deprimert.

I tillegg til de fysiske problemene er jeg ofte også veldig nede psykisk sett, og den minste ting får meg til å bryte sammen. For eksempel var jeg i går et komplett nervevrak, og jeg kjempet mot tårene ved middagsbordet (vi hadde gjester, bare for å gjøre alt litt vanskeligere), helt til jeg til slutt måtte gi opp å prøve å være høflig og måtte løpe opp på rommet for så å bli der i en halvtimes tid.

I tillegg til at ryggproblemer osv + stress gjør meg deprimert er det også et par andre, mer personlige ting jeg går gjennom for tiden. Det hele blir gjort vanskeligere av at jeg føler at jeg skaper problemer for både vertsfamilien og Ingeborg, noe som igjen skaper stress. En dobbel plassering gjør at jeg går omveier for å prøve å gjøre at "tilstanden" min påvirker den andre så lite som mulig, men det er vanskelig fordi det igjen forverrer den. Selv om ingen hadde hatt problemer med at jeg trenger ekstra hjelp og støtte, så er det for det meste bare det at jeg føler at jeg ikke på noen måte vil være en belastning, uavhengig av hva de andre sier. Vertsfar er heldigvis veldig opptatt av å hjelpe meg gjennom det, og han har kommet opp med en slagplan. Har ikke lyst til å avslutte året heller, i hvert fall ikke på grunn av noe sånt som dette, men det er veldig fristende å si til foreldrene mine at jeg vil bli med dem hjem når de kommer på besøk i morgen. MEN, har ingen planer om det, siden jeg gjerne vil avlsutte året mitt. Dessuten har vertsfar faktisk foreslått at han kan høre med et par av vennene sine om de ville være interesserte i å ta meg imot om ting skulle forverre seg, for da kan jeg i alle fall komme å besøke ofte (noe som for tiden ikke er et alternativ i og med at jeg har lyst til å bli i familien).

Til slutt vil jeg bare si at jeg klarer meg selv om det så klart ikke er ideelt, men jeg har masse støtte og hjelp fra vertsfamilien. Jeg vil ikke at noen skal bekymre seg mer enn nødvendig - det er ikke på noen måte et rop om hjelp eller noe sånt. Jeg ville ikke delt alt så offentlig om jeg ikke hadde vært sterk nok til å takle situasjonen selv.

Until next time,
Ida