KOLS-åstoppen

Dagen i dag har jeg tilbrakt sammen med norges verste kolspasienter i 100 km/t oppover Kolsåstoppen, med 70° helling og meterhøye steinblokker spredd utover bakken som kinesere i Kina. Ut fra beskrivelsen av turen hadde jeg sett for meg noe sånt som walking with dinosaurs kombinert med at vi kjempet oss fra periode til periode med eldgamle bergarter utkledd som samuraikrigere. Så feil kan man ta. Blod, svette og tårer var det nok av, og ellers var det generelt høy moral og kraftig melkesyrefaktor. Tilstanden var så ille at det på toppen ble foreslått kollektivt masseselvmord, og tanken på det var faktisk ikke så ille, for da ville man i det minste slippe å gå ned igjen (tenk dere hvordan VG ville godtet seg). Men på tross av harde bud kom vi til slutt (snublende i både konglomerater, og våre egne og andres føtter) ned igjen. I det store og det hele vil jeg beskrive turen som en nær døden-opplevelse, og jeg kan med hånden på hjertet sverge på at jeg ikke kommer til å bevege meg i nærheten av så mange gamle steiner på en gang mer. Noen vil vel si at utsikten på toppen var verdt det, men jeg stiller meg skeptisk til det. Det eneste som eventuelt var verdt det, var da fem av oss sammen med de to gymlærerne gikk oss bort, og lederen for turen ikke ville ta seg bryet med å snakke med oss i telefonen, eller da det ble kastet et eple ut fra fjellet (til stor oppstandelse så klart), og det ti minutter senere freser en ambulanse innover mot ulykkesstedet. Eventuelt også da Julie prøvde å få kontakt med geografilærer Kjell ved å si "du Stein?".