Photostory er djevelens verk

Jeg HATER photostory. Fy faen for et jævla drittprogram. I dag satt Astrid og jeg i FEM timer og gjorde photostory, i tillegg til de SJU timene vi jobbet med det på onsdag. Om ikke medianerden hadde kommet og reddet oss hadde alt gått helt til grunne. Ikke nok med at hele programmet i seg selv er totalt messed up, neida, i tillegg er det sånn at om man ikke lagrer det i to formater har man ikke sjangs i havet til å redigere det etterpå. Hvorfor fortalte ingen oss det før vi fornøyd lukket storyen for å gå gjennom den? Når vi i løpet av gjennomgangen oppdaget at vi ikke hadde ført opp noen kilder, og at vi hadde greid det mesterstykket å skrive "kilder" og "takk til" på den engelske photostoryen vår, var jo så klart vårt første innstinkt å åpne programmet igjen for å redigere det, men hva fikk vi se? Et utkast som manglet de siste tre timene med redigering, minst. Ikke faen om vi tok igjen det. HERREGUD, jeg kjenner at de som fant opp photostory fortjener å brenne.

MEN, nok om det. Tenkte jeg skulle gi dere en liten Alexander Rybak-snækk. Å NEI, tenker dere sikkert nå, men det er ikke noe å bekymre seg for, det dreier seg nemlig om at gutten har selvinnsikten på plass: på en liten konsert på Tangenåsen dagen etter hjemkomsten begynner han å spille på noe som i følge ham selv er en ny sang, men etter nøyaktig 29 sekunder stopper han midt inne i en setning og slenger ut: "men det er som jeg sier, hvem trenger svineinfluensa når vi har Fairytale?", hvorpå han kjapt og heller udiskret hopper rett over på verset i fairytale. Neida, så... Det er bare å gi seg ende over, folkens!

Så til en siste ting jeg tenkte å ta med her, siden jeg antageligvis ikke er sprek nok til å stå opp før åtte i morgen for å blogge. Det har seg nemlig sånn at det ikke er nok med at jeg skal til legen i morgen, jeg skal nemlig til tannlegen i samme slengen. I utgangspunktet skulle det gå helt smud å være hos tannlegen klokka ti, og hos legen kvart på tolv, men tenk om jeg må borre! DA rekker jeg nemlig ikke bussen til tangen, hvilket betyr at jeg må gå, som igjen betyr at jeg kommer til å dø av pollenoverdose på veien, som i sin tur igjen betyr at jeg ikke kommer meg til legen. Om jeg skulle være så heldig å faktisk rekke timen min, kommer jeg til å skli rett inn mellom de andre gamlingene på venteværelset; tannløs, uten taleevne og full av sikkel. Jeg vet ikke hva som er verst. Men for å se det på den positive siden, så kan jeg jo uansett se frem til å stikke meg i fingern.

Sneiks.