Hurra

I går var jeg på jobb (som vanlig), og det gikk faktisk helt fint. Kjøkkensjefen lagde til og med masse godt mat til alle på jobben bare fordi han hadde lyst til å lage det til oss. Hurra, tenkte jeg. Det virker som om jeg faktisk kan holde ut å jobbe helt til jeg stikker til England! Men plutselig var klokka fem på halv 11, og jeg hadde fremdeles ikke tatt oppgjør, logget ut eller skiftet. Helvete heller, jeg rekker det hvis jeg bare hiver på meg klærne utenpå jobbuniformen og løper som bare faen til båten! På tross av mitt edle forsøk kom jeg bare tidsnok til å se båten forsvinne sakte, men sikkert, bak horisonten. Ok, greit nok om jeg i det minste hadde hatt med meg boka mi å lese i, men den lå så klart trygt forvart hjemme på rommet mitt. GREAT. Fullstendig utmattet og rød i ansiktet slenger jeg meg ned på nærmeste benk, og det er bare såvidt jeg ikke bryter ut i høylytt krampegråt. Etter et kvarters tid er jeg så kald at jeg nærmest har frosset fast i benken, og jeg finner ut at det kanskje er på tide å forflytte seg inn på deli de luca. På veien dit står det en mann i ølkostyme med gitar, megafon og CD-spiller og mimer til postgirobygget for alle penga, og jeg prøver elegant å gå i en lang bue utenom. Akkurat når jeg tror jeg har greid å komme meg unna uten å bli ufrivillig danset med (det var stemning for det, for å si det sånn) eller presset til å gi penger, kommer en random bort til meg og bare "Hei. Man burde nesten gitt ham penger. Hehehehehehheheehhe..." Ja, da var planen min ødelagt på under et halvt minutt. Ny rekord. Siden jeg er oppdratt til å være en høflig og dannet person, har jeg ikke evne til å si "hadetbra, jeg har ikke lyst til å snakke med deg", og de resterende førtifem minuttene av ventetiden ble tilbrakt med "ja" "hehe" "mm" og "ikke sant". Neste gang ignorerer jeg alle omgivelser og går straka vegen til deli de luca.