Sunday people

Jeg har forbrutt meg mot minst-ett-inlegg-om-dagen-regelen min, fordi jeg var på jobb i går. I hele går. Jeg fløy rundt som et pisket skinn og lovte ting i hytt og pine. "- Ida, kan du gå ut med disse for meg? - Jaja! Såklart!" og "- Ida, det er levering til BP! - Bra at du sier fra, skal ta den med én gang!" Selvfølgelig glemte jeg å faktisk gjøre halvparten av tingene rett etter at jeg hadde lovet å gjøre det, men det er en annen historie. Da jeg kom på at jeg skulle ha en båt som gikk om en halvtime, fant jeg ut at jeg til slutt bare måtte overgi meg og si at sorry, men jeg har faktisk ikke tid! (Ikke spør meg hvorfor jeg ikke fant på det før.) Det hjalp litt på tiden, og resulterte i at jeg, etter å ha lyktes i mitt fjerde forsøk på å logge av, spurtet ned i garderoben, hev på meg ytterklærne og løp som en gærning til brygga (det ble en del stirrende øyne da jeg løp forbi alle uteserveringene, gitt), og jeg rakk faktisk båten med en margin på hele 30 sekunder. Det verste var forresten at jeg ikke rakk å spise while on duty, og måtte gå rundt i pizzaland og se folk slafse i seg pizzaer (og oreokake!) som de grisene det norske folk er. Anyroad: utslitt som jeg var la jeg meg ned i setene på båten og forventet en fredfylt tur over til Nesodden, men den gang ei. En liten fjortissss som satt bak meg hadde obviously fått i seg litt for mye å drikke, og spydde utover hele seteraden sin. Billettmannen reagerte med å kjefte i et lydnivå på 200 desibel, og sendte så jenta rett inn på doen, hvor hun fortsatte å spy (med døra åpen, til glede for oss andre på båten) til vi var nesten helt framme. Da kommanderte billettmannen henne til å tørke opp etter seg (hehe). Det er ingenting som får meg til å slappe av mer en brekningslyder kombinert med en dæsj spystank. Det hjalp i det minste på sultfølelsen, om ikke annet. Jeg håper hun kom seg hjem, forresten. Hun hadde mer eller mindre store problemer med å holde seg oppreist. Nu vel.

I dag har vært den store leksedagen, men har ikke fått gjort i nærheten så mye som jeg hadde håpet på. Eller, dvs at jeg har gjort feil ting. Ikke det at jeg har vært så mye på facebook eller noe, men jeg har begynt på de oppgavene med lengst innleveringsfrist, i stedet for å pugge til prøvene vi har nå til uka. Dust. Jaja. Jeg har hatt en fin samtale med Astrid på facebook, da hvertfall. Så fin at jeg faktisk trodde vi var venner, men NEIDA:

I morgen er det skole igjen, og det er vel ikke egentlig så mye mer å si om det. En gang hørte jeg at 40 % av norges befolkning drømte natt til mandag at de f.eks. kom på jobben/skolen og plutselig oppdaget at de var nakne eller at de skulle opp i muntlig russisk den dagen og andre ting i den duren. Noen som kjenner seg igjen? I know I do... Gah, nå kom jeg på en ting! Jeg dreit meg ut i går. Eller, det var hvertfall temmelig pinlig der og da. Vil dere høre? Tenkte meg det, derfor skal dere få det i detalj. En engelsk fyr bestilte take-out, og skulle ha sånn half'n'half-pizza. I seg selv er det ganske forvirrende når jeg må bestille to pizzaer av én og jeg ikke skjønner en dritt av datasystemet, men i tillegg måtte jeg jo hente frem mine long lost engelskkunnskaper. (Jeg kommer til å dø i England.) Men det størst problemet mitt, er muligens at jeg har tendenser til å være litt dum. I hvert fall hadde han sagt hva han ville ha på den første halvdelen, men så spurte han om ikke han kunne få sånn speltbunn på den, og det kunne han jo selvfølgelig. Da han hadde sagt hva han skulle ha på den andre halvdelen også, tenkte jeg at jeg skulle komme ham i forkjøpet og presterte å spørre "do you want spelt on both halves of the pizza base???" Så sto jeg der da, til alles forlystelse og blusha som om jeg hadde hatt på meg truse på hodet og ikke hadde lagt merke til det da jeg gikk ut av døra. Jeg er vel den eneste i verden som ikke skjønner at en pizzabunn er bare én pizzabunn. Det er ikke ikke akkurat rakettforskning. Håper dere hvertfall kanskje fikk dere i hvert fall en bitteliten latter på min bekostning. Så generøs er jeg, altså.

Nå skal jeg spise ost og keks med min familj, og pappa blir ikke blid hvis jeg ikke legger fra meg pcen nå, så vi snakkes. Eller shallabajs, som jeg liker å si.

(Oh my, for et langt og internt Idaboble-innlegg.)